ALLMENNINGEN I MANDAL
Nils Reidar Christensen, foredrag på Risøbank 20.10.2026.
Fra styret, Mandal Historielag: Øystein – Inga – Ulf – Gustav. Forfall: Eva – Gulla – Sigurd Bjørn
Rundt 50 interesserte tilhørere fylte rommet på Risøbank da Nils Reidar holdt foredrag om allmenningene langs elva i Mandal. Allmenningene har en flere hundreårig historie: etter hvert som byen vokste frem langs elva, oppstod det behov for korridorer ned til elvebredden, slik at også de som ikke bodde langs elvekanten kunne få tilgang til vannet. Dette hadde stor betydning som et beredskapstiltak med tanke på bybrann: husene lå tett på hverandre, og brann et sted kunne få katastrofale følger. Noen kjøpmenn benyttet disse frie plassene til en forlengelse av egne lagerplasser, så byens konstabler fikk i oppgave å etterse bruken og sørge for fri ferdsel, eventuelt ved å bøtelegge dem som utnyttet arealet til eget formål. Om vinteren hadde brannkonstablene i oppgave å hogge hull i isen. Slik at man til enhver tid hadde tilgang på vann til slukkingsarbeid. Det var forbudt å gå med levende lys/ild gjennom byens gater. På begynnelsen av 1800-tallet var det mange farlige skorsteiner i sentrum, og flere innbyggere fikk pålegg om utbedringer, og om å feie pipeløpet. Ved brann måtte klokkeren ringe vedvarende med kirkeklokkene, og vekterne gikk rundt og ropte: BRANN! BRANN! 15.juni 1810 startet en brann i Nordgata, og la store deler av bebyggelsen i denne bydelen øde. Ved dagens brokryss rev man rett og slett et hus, og fikk på den måten kontroll over utviklingen. Brannen stoppet der hvor Hegnanders hus står i dag. Brannen tok 73 hus, ¾-deler av alle hus i Øvrebyen. 200-300 mennesker ble husløse. Ikke alle hadde forsikring eller oppsparte midler til å bygge opp igjen, og flere mennesker forlot rett og slett Mandal. I kjølvannet av brannen utarbeidet man en reguleringsplan for bydelen, der man rettet ut gateløp og gjorde dem bredere, for eksempel gjaldt dette Nordgata og Store Elvegate: disse fremstår ikke akkurat som brede gater i dag, så tidligere må gateløpene ha vært heller trange! Allmenningen ved det vi kaller Hegnanders hus var utformet på en slik måte at det var mulig å få byens brannsprøyte over på en båt, slik at man kunne komme til ved brann i båter eller fra elvesiden ved husbrann. Under en av de store bybrannene i Kristiansand på 1800-tallet fikk man forespørsel om man kunne sende brannsprøyta dit. Der kom den godt til nytte, og høstet mange lovord.
I 2011 påtok Byselskapet seg å utarbeide en oversikt over allmenningen langs elva. Basert på dette arbeidet tok Nils Reidar forsamlingen med på en rusletur først langs vestre elvebredd, og deretter langs østsida. Vi fikk se før-og-nå-bilder, og dermed en fin oversikt over utviklingen de siste tiår. Nils Reidar fyrte også opp med artige historier knyttet til de enkelte allmenningene og fotografiene, til stor glede for forsamlingen. Mange har et eget forhold til «sin» allmenning, og det var tydelig at forsamlingen koste seg og var engasjert. Flere steder er det satt opp skilt som viser til allmenningene, og nye skilt vil komme. Det arbeidet Byselskapet her har gjort er viktig for å bevare tilgangen til disse områdene, og unngå privatisering i en eller annen form. Derfor er også Nils Reidars foredrag om dette med på å holde bevisstheten om dette oppe i befolkningen.
Ref. v/Gustav Reiersen.