SKIPSFART PÅ SØRLANDET
Rundt 40 personer møtte frem tross «strålende» septembervær, for å høre om de siste hundre års skipsfart for Agderflåten. Utgangspunktet for Abrahamsen var både et regionalt og globalt perspektiv.
Mellomkrigstiden satte en definitiv stopper for seilskutenes tid, noe Grimstad-skuta Skaregrønn kan stå som eksempel på:
I årene 1941-42 gikk 40% av oljen fra USA til Europa på norske skip. Hver utkrok på Sørlandet hadde del i internasjonal handel på de syv hav, og 1/3 av alle menn hadde hatt en tur til sjøs frem til rundt 1970-tallet. På 70-tallet var den norske flåten den 3.største, og 1/3 av denne flåten var hjemmehørende
på Sørlandet. Alle byene på Sørlandet hadde i alle år vært godt ankerfeste for skip i oversjøisk fart. Men Mandal og Flekkefjord skilte seg etter hvert ut fra de øvrige byene: her klarte man ikke helt å henge med på utviklingen innen skipsfarten, disse to byene fikk på 1900-tallet mer preg av å være industribyer.
Yom Kippur-krigen og den påfølgende oljekrisen endret markedet totalt. Vi fikk jappetid og kommandittkapital. År 2000 var det nesten ingen tradisjonell flåte igjen på Sørlandet. Men flere aktører satset nå på oljerelaterte virksomheter, for eksempel innen rigg og supply-skip.
Abrahamsen gikk så tilbake til tiden før 2.verdenskrig, og viste hvordan fremsynte redere med teft og flaks slo seg opp. Martin Mosvold kan stå som eksempel på en som satset da han fikk sjansen: det britiske Anglo-Saxon-konsernet solgte sine gamle tankere rimelig, og gav kjøperne kreditt, pluss langtidskontrakt. 10 års bindingstid skulle vise seg å bli svært gunstig i et noe turbulent marked. Også verftene i Uddevalla og Gøteborg gav sørlandske redere kreditt og greie kontrakter. De sørlandske rederiene var relativt små, og derfor lette å forhandle med for verftene, som slik fikk nye kontrakter, mens rederne her fikk finansiell hjelp til å bygge skip. Men oversatsing innen skipsbygging, og oljekrisen på begynnelsen av 1970-tallet sendte verft og rederier inn i solnedgangen. Saanums rederi var et av flere som endte opp i svenske verfts kredittgrep, og gikk konkurs. Og i dag setter mange sin lit til vindkraft til havs.
Ref. v/Gustav Reiersen.
